Vel hjemme igjen!

Det er veldig godt å kunne sette seg ned og faktisk slappe av i godstolen med laptopen på fanget. Bare sitte ned og sitte ROLIG. Ikke tenke på at jeg skal mase rundt her hjemme og rydde. Ikke bry meg om at vasken fakstisk ligger ferdigvasket i vaskemaskinen og helst burde henges opp. Ikke bry meg over at vinduene faktisk er superskitne og burde vaskes, og at hybelkaninene har vokst seg stoe til kenguruer. Jeg har nemlig vært på seminar. I Sverige. Strömstad - igjen. To ganger Strömstad på en uke kan faktisk bli litt mye, altså. Bare så det er sagt. Det er da aldeles ikke sååå mye å ta seg til der... Nåvel.
På seminar skal det prates, diskuteres og man skal ha gode samtaler. Man skal komme frem til smarte løsninger for å effektivisere hverdagen. Og det hele er ispettet litt artigheter fra sos.kom og så er det bespisning med både buffet og kaker. Og etter at alt er ferdig - så er det klart for den store moroa! Som alenemamma på fulltid har man sjelden fri og da vil man gjerne graspe til seg det som er å få. Nemlig! Først så er det litt festligheter på rommet, så er det mer moro på et annet rom og så er det klart for mat. Og da er man faktisk sulten. Og hele gjengen setter seg til bords - vi hadde bord i restauranten til klokken åtte. Og så blir vi forklart at vi skal få en treretters middag med masse god mat. DA begynner vi faktisk å føle at sulten gnager litt i tarmen og at det er noen timer siden sist man fikk mat i kroppen. Og vet dere - jo da blir vi faktisk sittende å VENTE! Vi venter og venter og venter. Og så venter vi jammen litt til, gitt. Jeg tror jammen det tok nærmere 45 minutter før forretten kom på bordet, jeg. En liten lakserull innrullet i tortillalefse var det. Den smakte fortreffelig, men ble jo altfor raskt borte! Så hva gjør vi da? Jo'a - vi VENTER jaggu enda mer! Og mer. Og mer. Stemningen rundt bordet begynte å bli litt "irritert" over at dette tok litt "tid". Så vi prøver oss og spør om vi kan få en runde på bordet som kompensasjon. Haha - det er jammen lov å prøve seg! Men funker det? Neppe. Vi hadde verdens mest mugne servitør - så der var det neimen ikke mye å hente, gitt. Men etter en stund kommer hun faktisk ut med store, fine hvite VARME tallerkner, så vi alle øyner et håp. Men det håpet svinner sammen med varmen som gradvis også forsvinner fra de fine tallerknene. De blir kalde før vi får mat. Undertegnede har allerede nå vært 2 ganger på damerommet for å pudre nesen. Men når jeg kommer tilbake er faktisk maten kommet - hurra! Den smakte deilig og var verdt å vente på. Et stort og digert kjøttstykke som virkelig var verdt å vente på. Med dragonsås, selvfølgelig. Nammis. Maten sklir ned på høykant. Meeen - det kommer vel ikke som noen overraskelse at desserten ikke kommer på bordet med det samme? Da klokken var kvart over ti hadde jeg fått nok og forlater bordet for å gjøre opp i baren.

(Bilde : Laholmen )

Her var vi og koste oss!

Det hører også med til historien at jeg var ansvarlig for leie av VIP-rommet på nattklubben - og at startpakken måtte betales før vi kunne ta i bruk rommet. Jeg gikk ned på nattklubben jeg! Hehe... Der var det Grand Prix finale på storskjerm og hei og hå. Ikke mange mennesker, men vi var klare for moro for det vi! Grand Prix ble sett i sin helhet - stemmingen også. Vi jublet for Norge og syntes litt synd i svenskene. Bare ikke så mye, da. Og så hygget vi oss og danset og drakk...brus... og andre drikkevarer...

Det er faktisk deilig å endelig ha kommet i en alder hvor jeg ikke måtte for enhver pris drikke masse fordi jeg er ute. Jeg kjenner mine begrensninger, og det resulterer i at jeg faktisk klarer å komme meg opp tidlig om morgenen uten å være tung i hodet.

Uff - dette ble langt dette idag, men jeg følte for å klore ned noen linjer om den fantastisk trege serveringen vi hadde...

Ha en fortreffelig søndagsaften alle sammen - i morgen er det en ny uke! Nyt den, dere!
En liten takk utbringes til min bordkavaler under middagen - uten deg vet jeg neimen ikke hva jeg hadde gjort! *ler