tirsdag 9. juni 2009

Livet er så skjørt...

Etter å ha vært uten pc siden torsdag er jeg endelig på nett igjen... kom i skade for å få slettet hele bildemappen min for 2008 - og her i heimen er det krise! Man har da selvfølgelig ikke fått tatt backup på de enda... Så pc'n måtte kjøres på recovery - og det tok en stund. Ikke fullt så lang tid jeg trodde det skulle ta, og det var jo deilig... Bilder har kommet til rette - aner ikke hvor mange, men det er en oppgave jeg skal sette meg ned å gå igjennom den dagen jeg er god i nakken.

Så til grunnen til overskriften på innlegget mitt, da...
Livet er skjørt. Vi har ingen garanti for noenting. Det er jammen godt vi ikke aner hva som gjemmer seg bak neste sving...
Igår ringte det på døren min, jeg lukker opp og utenfor står det et blomsterbud som lurte på om dette var B. Nei, sier jeg - det er under her, det! Og så drar jeg en spøk og sier at jeg godt kan motta pakken...
En liten stund senere ringer det igjen på døren, og jeg lurer på hvorfor i alle dager det skal være slik trafikk hos meg. Der står det en jente jeg aldri har sett før. Og sier at hun er datteren til naboen under, og at de sliter fordi de får så mange blomster og ikke har blomstervaser - "Du skjønner, ho mamma døde i helgen." (Jeg får gåsehud når jeg skriver nå...) Hva??? Hva var det du sa??? Jeg tror ikke mine ører der jeg står, for det er da neimen ikke mange dagene siden jeg snakket med henne. Hva er det du sier, stotrer jeg frem - hva sa du??? Joda, naboen er død. Døde av et epileptisk anfall i sengen sin i løpet av helgen... Rett under meg. Rett under soverommet mitt. Jeg blir helt utafor og lei meg såklart, og lillemor som står ved siden av meg, ser at det er noe galt. Jeg forteller at Milon (som er hennes kallenavn på naboen) ikke puster mer og er død. Og da kommer såklart alle spørsmålene fra en femåring som nettopp har hørt at den koselige damen under oss, som vi nettopp har pratet med - ikke lever lenger. I slike situasjoner skulle jeg ønske at jeg var supermamma. Noe jeg har trodd i lenger tid, men nylig innsett at jeg ikke er... Vi gikk på en naborunde og skaffet til veie vaser. Så gikk vi opp til oss selv og snakket...

Lillemor ville sove i sengen til mammaen sin i natt, hun skulle passe på meg, sa hun. Kan tenke meg at tankene har svirret rundt i hodet hennes... Hun ville ikke gå i barnehagen idag heller. Hun skal passe på meg nå.

Det er så trist at det innimellom skal slike hendelser til for at vi skal røskes litt ut av den vanlige tralten vi går i hver dag, for å sette litt ekstra pris på hverandre. Jeg vet med meg selv at tålmodigheten min ikke er like tøyelig som den vanligevis bruker å være (grunnet sykdommen) og det skal vel ærlig innrømmes at jeg fikk noe å tenke på igår... Så fra idag av har jeg startet på ny.
Så ta godt vare på hverandre. Se litt igjennom småtingene og ha heller fokus på andre ting. Vær glade i hverandre - for livet er så skjørt... Plutselig kan det være over.

2 kommentarer:

Frøken Englefjes sa...

Kloke ord;)

Frk Fischer sa...

Ja kloke ord!!! Det er når man opplever sånt man får en "eye opner" ...Husk at det er godt barn skjønner om livet og døden..men ja det kommer masse spørsmål..fia her kommer ennå og spørr om ting ang dette og farfar som plutselig gikk bort...Ser han på meg nå mamma?? fra der oppe veit du??? Å ja jenta mi det gjør han sikker..så kan hun gråte litt fordi savner han..men det er lov...

Man skal ta vare på det gode i livet og ikke bruke tid eller energi på ubetydlige ting...
Kos dere sammen dere jentene...!!!

Å du..gleder meg til å se deg igjen...hilsen Line