Jeg har det så fælt!

Ja, jeg har det. Faktisk. Jeg har det helt grusomt akkurat nå. Og det blir sikkert enda verre i morgen...
Hva i alle dager er det NÅ da??? Jo'a - jeg har trent... LOL
Jada, jeg vet at det er et nytt år og alt det der, men dette er ikke et nyttårsforsett fra min side. Trene begynte jeg jo med i sommer engang.
Det hele startet med at det tikket inn en sms fra ei venninne : StepStyrke i morgen kl18??? Mnjaaa - joooo? (Her må jeg komme med en tilleggsinformasjon : jeg er ikke en snuppe som spretter rundt i sal. Trener verken aerobic - aldri gjort - eller andre sal-aktiviteter. What so ever! Jeg løfter vekter, og det er det!) Nå har det seg jo slik at et av forsettene mine er å komme meg mer ut - så da tenkte jeg - why not? Og så begynte moroa. Du må booke timen på nett, skriver min venninne. Jaha, det har jeg jo aldri gjort før... Men men noen forsøk - med god veiliedning - så fikk jeg til det også.
Troppet opp i grei tid, med ei glad snuppa som skulle leke på miniSATS, i bagasjen. Min venninne har nemlig en datter på samme alder - og de skulle leke sammen. Det viser seg at det er mange som skal trene på nyåret - for parkeringen er full. Men vi finner en plass til slutt nedi veien.
Noen minutter før timen starter, sitter jeg fremdeles der. Alene. Og håper at jeg ikke må forbli alene - for da går jeg jammen og løfter de trofaste vektene mine i stedet. Men hun kommer faktisk - og er søt og forteller hva jeg skal hente og hva jeg burde gjøre. Og så begynner f***skapet av en instruktør. Hun hopper og spretter over denne stepkassa som om noen hadde satt fanden sjøl der en plass. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å følge med. Det sprettes og tråkkes og armene veives og svinges. Mine armer forblir i ro, de. For jeg har nok med å henge med i halvparten av sprettene til instruktøren. Blir varm. Puster tungt. Tar i det jeg kan - blir småkvalm. Klarer til slutt ikke løfte bena over kassen - for melkesyren i bena gjør sitt. De er tunge som betong... Jeg setter meg ned og pruster og peser. Føler jeg tar igjen bittelitt på de øktene der vi løfter litt på vektstangen... Så er det spretting igjen. Og jeg har mest lyst til å ta hele kassen under armen og gå ut. Men jeg holder meg der til timen er over, da. Har bitt tennene sammen og innsett at jeg har vært en skrekkens kråke - som har flakset litt frem og tilbake der inne...
Da jeg henter lillesnuppa på miniSATS lurer hun veldig på hvorfor mammaen hennes er så knallrød i ansiktet sitt...
Og nå får jeg som fortjent. Det verker i hver eneste muskelgruppe i hele kroppen. Verst er det i leggene og fremside/bakside lår. Klarer knapt å gå opp eller ned trapper... Og så heter det seg jo at dag nummer to er den verste - og det er i morgen. Ja, jeg har det FÆLT! Og synes skikkelig synd på meg selv. Men samtidig midt oppi det hele - så er jeg bittelitt stolt over at jeg faktisk har gjennomført en time i sal - og overlevd! *Juhuu!*

Nå lurer jeg bare på hvordan jeg skal klare å sette bena ut av sengen i morgen...